Medea

Symboltungt og hypnotisk fra Pasolini og Maria Callas.

Etter å ha laget folkelige filmer (il cinema popolare) som Accattone og Mamma Roma, mister Pasolini troen på å tale direkte til massene. Han ser at han ikke når fram med sine politiske budskap. Kulturindustrien, massesamfunnet og den økonomiske utviklingen i Italia endrer på alle perspektiver: Hele verden er blitt småborgerlig. Det eneste håpet for den som vier seg til kulturen, mener Pasolini på dette punktet i livet, er å lage symboltung, sofistikert kunst for et snevert elitepublikum, med det for øyet at verkene ikke skal være «konsumerbare» (il cinema non popolare). Tanken er å lage filmer hvor han fortsatt viser og kritiserer samfunnet rundt seg, men ved hjelp av allegorier, myter og gresk drama i stedet for samtidsrealisme.

Medea er basert på Evripides’ tragedie, som igjen er basert på en antikk myte. Operasangeren Maria Callas spiller den magiske, utemmelige, autentiske primalkvinnen som av lidenskap og raseri mot mannen hun har ofret alt for, planlegger en grusom hevn.

Det mytiske blandes med symboler og elementer fra Pasolinis personlige historie og historieoppfatning, fra hans ideologi og verdensanskuelse. Filmen er spilt inn i Tyrkia, Syria og Italia, men med visuell og musikalsk påvirkning fra også helt andre kulturer.

Filmen ble skrevet til og for Maria Callas. Under innspillingen gikk det rykter om et nært forestående giftemål mellom de to, og det sies at Maria Callas var det nærmeste Pasolini kom kjærlighet til en kvinne.

Merk: filmen vises med engelske undertekster.