Pi

Tallteoretisk paranoia.

Requiem for a Dream gjorde Darren Aronofsky til allemannseie i 2000. Debutfilmen Pi fra 1998 er en like forheksende og ubehagelig opplevelse. Med disse to filmene beviste regissøren at han var det mest spennende og talentfulle navnet i det amerikanske independent-miljøet rundt årtusenskiftet.

Pi er en original, intrikat og intelligent fortelling om besettelser, i dette tilfellet: Max Cohens besettelser. Max er et matematisk geni, sterkt plaget av migrene og paranoia, som hjemme i sitt krypinn av en leilighet, fylt fra gulv til tak med datamaskiner, er i nærheten av et vitenskapelig gjennombrudd: Han har kommet på sporet av en tallkode som er den faste bestanddelen i børsens økonomiske kaos. Den koden er det flere som vil ha tak i.

Pi får en til å tenke på Eraserhead: Begge filmene har en klar visuell egenart, begge filmene skildrer grensen mot galskap og begge filmene utnytter lyd på en nesten genial måte. Med Clint Mansells elektroniske musikk og lyddesigner Brian Emrichs enerverende svakstøy som kommentar, kan selv den mest beherskede publikummer få akutt forfølgelsesvanvidd av å se og høre Pi.