The Witch

Robert Eggers' urovekkende og kompromissløse debutfilm som banet vei for en helt ny sjanger av horrorfilm.

Filmen er lagt til New England på 1600-tallet, der en puritansk familie blir forvist fra sitt religiøse samfunn og må overleve alene ved kanten av en mørk, truende skog. Når uforklarlige hendelser begynner å ramme familien, vokser mistillit, paranoia og religiøs fanatisme frem – og det er nettopp her filmens sanne skrekk ligger.

Eggers’ styrke er detaljfokuset. Dialogen er basert på historiske kilder, og både kostymer, lyssetting og produksjonsdesign føles autentiske på en måte som trekker seeren helt inn i tidsperioden. Skogen fungerer ikke bare som kulisse, men som et konstant nærvær – et symbol på det ukjente, det onde og det utemmede utenfor menneskelig kontroll.

Anya Taylor-Joy leverer en bemerkelsesverdig prestasjon som Thomasin, en ung jente fanget mellom lydighet, skyld og gryende selvstendighet. Hennes gradvise utvikling står i sterk kontrast til familiens sammenbrudd, og filmen bruker hennes perspektiv til å utforske temaer som kvinneundertrykking, religiøs frykt og tap av uskyld.

Dette er ikke en film for dem som søker såkalte "jump scares" og raske forklaringer. Dette er en stemningsdrevet opplevelse som bygger skrekk gjennom stillhet, antydning og psykologisk press. Resultatet er en dypt ubehagelig film som sitter i lenge etter at rulleteksten er over – en moderne skrekkklassiker som viser hvordan frykt kan være mest effektiv når den hviskes, ikke ropes.

The Witch slo ned som et brak ved Sundance filmfestival i januar 2015, hvor den vant prisen for beste regi, og gikk siden sin seiersgang på flere store filmfestivaler. Den ble belønnet med en haug av flere priser, inkludert beste debutfilm ved London Film Festival, og to Independent Spirit Awards for beste debutfilm og beste manus. Regissør Robert Eggers har siden den gang etablert seg som en av sjangerens mestere, med moderne klassikere som The Lighthouse, The Northman og senest fjorårets Nosferatu.

Visningen er en del av et samarbeid mellom Cinemateket og Nordnorsk Kunstmuseum i anledning utstillingen Monsteret som stedfortreder, som vises på Nordnorsk Kunstmuseum nå. Produsent for utstillingen Oliver Graney vil holde en innledning før visningen torsdag 5.mars.

Merk: filmen vises uten norske undertekster.

* * * * * * 

Utstillingen tar utgangspunkt i monsterrepresentasjoner i samlingen til Nordnorsk Kunstmuseum for å se på fremstillingen av det monstrøse i Nord-Norge og Sápmi, fra et skeivt perspektiv. Ideen om at det finnes mange monstre i Nord-Norge og Sápmi har eksistert i flere hundre år. Fra et europeisk perspektiv, representerte nordområdenes natur og folk noe ekstremt, vilt og usivilisert. Også lokalt ble forestillinger om at området var utløpet til verdens ende og at det eksisterte helvetesporter her opphav til både fantasifulle representasjoner av, og reell frykt for monstre.

I kategorien det monstrøse finner vi skikkelser som skifter ham, som lever i mørket og som er antatt å ha overnaturlige evner. Produksjonen av monstre gjennom fortellinger, kunst og film, er en fryktinngytende kroppsliggjøring av samfunnets avvik, som kategorien «det normative» kan defineres i forhold til. I følge queerteoretiker Jack Halberstam samler monsteret “ulike rasemessige og seksuelle trusler mot nasjonen, kapitalismen og borgerskapet i én kropp.» Det blir en stedfortredende kropp som befester hva samfunnet frastøter seg ogsom fylles med alt som ikke får plass i samfunnets institusjoner: mørke, magi, gørr, sykdom, begjær, overskridelser og vulgaritet. Det gjør monsteret til en skeiv skikkelse som har fascinert kunstnere i flere hundre år.