Døden er et kjærtegn [35mm]

En av de aller beste norske spillefilmene og et høydepunkt i Edith Carlmars karriere.

Velstående Sonja møter den kjekke mekanikeren Erik når hun leverer bilen til reparasjon. De trekkes umiddelbart mot hverandre og bryter til slutt ut av sine respektive forhold for å være sammen og gifte seg. Det er da de virkelige problemene begynner.

Døden er et kjærtegn er basert på en norsk roman, men er tydelig inspirert av Double Indemnity (1944) og andre amerikanske noir-filmer som fant veien til Europa etter krigen. Filmen benytter mange sjangerkonvensjoner: kontrastfyllt lyssetting og nattscener, ulovlige kjærlighetsforhold og vaklende moral, tilbakeblikk og den fatalistiske dansen mot katastrofen – ja, til og med tittelen, som antyder forbindelsen mellom sex og død. Sonja, filmens femme fatale, er grådig, vakker og like kald som sine amerikanske motparter. Hun nyter sex uten å skamme seg, ofte fanget i sensuelle nærbilder. Mer uvanlig er at også Eriks nytelse skildres på samme måte. Til tross for – eller kanskje på grunn av – skandalen sexscenene skapte, ble Døden er et kjærtegn godt mottatt av både publikum og kritikere.

Edith Carlmar arbeidet som produksjonsleder før hun tok steget inn i regifaget. Mellom 1949 og 1959 laget hun ti filmer, ni av dem produsert av Carlmar Film, selskapet hun drev sammen med sin ektemann. Debutfilmen Døden er et kjærtegn regnes som den første norske noir-filmen og, enda viktigere, den første filmen regissert av en kvinne i Norge. I løpet av det neste tiåret forsøkte Carlmar Film å effektivisere produksjonen for å spare tid og penger, med fokus på sosialrealistiske dramaer og komedier som kunne trekke publikum. Strategien lyktes: Edith Carlmar stod blant annet bak Fjolls til fjells (1957), en av 1950-tallets mest populære norske filmer, og Ung flukt (1959), hennes siste film, som også ble starten på Liv Ullmanns karriere.